Siste dagen

dro vi med Henrik og familien til Insa-dong markedet for å handle ved 12 tiden. Hovedgaten med sidegater er et av de beste steder for å kombinere souvenir, brukskunst, antikviteter, sverd/knivmuseum m.m. Nå er ikke handling min sterke side. Jeg blir som mange andre menn fort sliten (og litt tørst ;-) av å se på alt jeg ikke trenger (ingen elektronikk butikker der ;-). Henriks favoritt kafé øverst i gaten fungerte meget bra for å hente seg inn igjen. Vi delte oss for en stund, og det var tydelig at han (bærende på Sofie og flere og flere handlevesker inklusive en kledelig signalrød en) gjorde sitt beste for å henge med Kyung Ja's speed shopping - for da han ramlet inn på kafeen hvor Per og jeg satt, sovnet han i stolen :-), og sov seg videre i taxi til Master Shin som vi hadde avtale med kl 18. Han våknet imidlertid raskt da Master Shin fortalte han hadde gjort alt klar for sverdtrening med dryppvåte sivbunter til å kutte på ;-). Det hele ble litt hektisk fordi vi (jeg) hadde en treningsavtale med Master Chang som vi alle var innstilt på å holde (Chang hadde omdirigert sine avtaler for bl.a. å gi meg mulighet til å få med en siste treningssesjon). I tillegg hadde Hunstad familien lovet å lage en farvel middag for meg etter treningen altså sånn ca ved midnatt. Her må jeg stoppe litt å fortelle om spisingen i Seoul. Det er ikke bare restauranter på hvert hjørne – gatene føles som om de er tapetsert med spisesteder. Denne dagen kom imidlertid spisingen litt ut av (vår) kontroll. Vi hadde spist godt før vi dro, spiste fullt måltid under handlingen, hadde akseptert middagsinvitasjon fra Master Shin, for å toppe det med Kyung Ja’s farvellmiddag for meg hos Master Chang etter kveldstreningen. Seoul er spise, spise, spise så langt magen kan strekke seg. Vi var fortsatt ganske godt forsynte fra forrige spisested når vi dro ut på ny restaurant med Master Shin, og nå begynner jeg å tvile litt på Kyung Ja's koreansk eller Master Shins evne til å forstå det samme språket. Vi insisterte på at hun MÅTTE si til Master Shin at vi bare ønsket litt «snacks» fordi vi nettopp hadde spist, og straks skulle til Master Chang for å lage ny middag. Derfor var vi veldig fornøyde når det bare kom noen få skåler med pickles, men det forsatte å komme - i slike mengder at to bord ble satt sammen og de måtte bruke et tredje for å få plassert alt!! Du tror det bare er å si nei? Ikke mulig - Master Shin hjelper til for å vise hvordan de forskjellige rettene skal fortæres – det er ikke mulig å gli unna.

Til slutt måtte vi bryte opp for ikke å komme altfor sent til avtalen med Master Chang – min siste treningstime som jeg ønsket å avslutte med stil. Jeg sa stil – klarte knapt å gå! Master Shin manøvrerte bilen med hapkidolignende teknikker gjennom trafikken, så vi hentet inn det meste av det tapte. Vi «landet» kun 10 min for sent til treningsavtalen kl 22 som jeg ikke ville trekke meg fra – sikker på at Master Chang ville vise forståelse. Jeg forteller derfor Master Chang at jeg er overspist og ber om forståelse mens jeg tar på meg treningstøyet. Det er et ønske på lik linje med en snøball som ønsker å overleve i helvete. Til dere som måtte tenke på å trene hos Master Chang, og det håper jeg er mange, ikke – jeg gjentar IKKE gjør samme tabben! ...og jeg som ønsket å avslutte med stil!

I tillegg insisterte han på å spille 2 omganger fotball etterpå, så jeg måtte hente Per som lå og slappet av for å danne lag - han drar ikke før lørdag og hadde ikke samme behov for «stilmessig» avslutning denne kvelden. Master Chang er smart: Han vet at jeg er en elendig fotballspiller, i tillegg overspist og totalt knekt etter en time trening. Per kommer utvilt etter den samme timen på sofaen og Nick godt sliten. Jeg er overbevist om at Chang HATER å tape, så han valgte selvsagt Per på laget. Jeg begynner nå å forstå at mastere også er oppmenn – vi andre blir fordelt etter en ukjent fordelingsnorm. Jeg tror du slipper unna som 6.dan for Master Henrik blir aldri pisket inn, men når jeg tenker etter kan det hende det er av hensyn til oss og muligens speilene som slipper å bli konfrontert med en solid masse på E=MC2 når iveren overtar. Takket være Nick holdt vi følge med Skeen/Seoul laget til 9-9. Så satte Chang inn støtet, tok kontakt med demonene som har bosted i ballen og dundret inn det 10. målet! Master Chang smiler mye, men aldri så godt som når han scorer. Ny runde - denne gang førstemann til 6 mål. Vi holdt, takket være Nick, følge til 5-5 før den samme Chang snek inn det sjette og vant begge rundene.

Den fyren eier ikke medmenneskelighet! Jeg må dra hjem med samme knekt stolthet som var grunnen til at jeg tok turen dit ;-)
.
.
Deretter var det bare å dusje og nyte Kyung Ja's fantastiske kokekunster (det er bare å bøye seg i støvet for den kvinnen :-), og fylle opp magen en gang til! Jeg sier det bare: Henrik har vært heldig....;-). Master Chang sørget for at jeg fikk mer enn nok makgeolli (se link for hva makgeolli er: http://english.visitkorea.or.kr/enu/SI/SI_EN_3_6.jsp?gotoPage=1&cid=1026250&out_service).. Han strålte! Kanskje av mange årsaker. Jeg vet at en del av mine sarkastiske venner vil si at det sikkert er fordi han blir kvitt meg...men det er mange indikasjoner på at han også ønsker meg tilbake. Det er ikke på grunn av ferdighetene mine eller at jeg er en gammel diamant han kan polere til den skinner i TKD teknikker, men bor man hos Master Chang begynner man etter hvert å forstå at kampsport er en ting – kampkunst har flere dimensjoner, bl.a. forståelse gjennom erfaring og refleksjon (Do), og det teller like mye. Jeg ser lignende hos Master Shin og hos Sunnim i Gulgulsa klosteret selv om jeg knapt kjenner dem.

Ikke misforstå - master Chang vet det meste om teknikker og utførelse. Jeg har alltid hatt lyst til å kunne lære bort spin-kick til nybegynnere selv om jeg ikke kan det selv. Igår etter forballkampen var min siste anledning til å spørre om han kunne vise meg hvordan dollyo spin-kick skal utføres (er ikke sikker på om jeg skriver det riktig engang)? Det viste han meg ikke, eller kanskje jo... han la på en halv vending, så raskt at jeg kun så skyggen av tre step før en hodehøy momdollyo satt fjellsøtt. «Det handler bare om hastighet», sa han og gikk ut av dojangen før jeg rakk å få kameraet i hoftehøyde. Jeg så på Nick som satt og hvilte på den ene krakken (fotballmålet) – han hadde fullstendig hakeslipp!! «I løpet av de 3 månedene jeg har bodd og trent her har han aldri vist meg noe lignende – hvordan skal jeg komme meg fra der jeg er nå til det han nettopp viste?!» (neida, Nick snakker ikke norsk, men han sa noe lignende på engelsk).